Det skjer plutselig. Tap av kontroll, en overveldende følelse av at livet ikke lenger lar seg
styre. Tankene sniker seg inn – urasjonelle, desperate, noen ganger til og med dødelige. Men
midt i fortvilelsen finnes muligheten for å bli forstått, for å finne hjelp, og for å bære smerten
på en måte som gjør livet mulig å leve videre.
Første gang
De første lysene vi mennesker får oppleve, er ved unnfangelsen. Mange er ønsket inn i denne
verden og vokser opp innenfor sosiale rammer som gir en forestilling om hvordan livet skal
leves. Likevel starter langt fra alle med de samme forutsetningene.
Ondskapen verden kan romme, synes å mangle både målestokk og grenser. Samtidig finnes
det én grunnleggende likhet mellom oss alle: det emosjonelle. Følelser er universelle, men
formes ulikt – av omgivelsene vi vokser opp i, relasjonene vi inngår i, og graden av belastning
vi utsettes for.
På et eller annet tidspunkt vil de fleste oppleve et tap av kontroll. Et indre landskap som
sender signaler man ikke forstår, ikke har språk for, og ikke vet hvordan man skal håndtere.
Når følelsene tar over uten forklaring, oppstår det som ofte beskrives som rasjonell forvirring:
kroppen reagerer før tankene rekker å følge etter.
For noen kommer også de første urasjonelle tankene. Ikke nødvendigvis som et ønske om å
dø, men som et ønske om å slippe – å få stillhet, pause eller kontroll. Tanker om å forsvinne,
om at andre ville hatt det bedre uten en, eller om at smerten ikke lar seg leve med. Disse
tankene oppleves ofte skremmende fordi de står i kontrast til personens verdier, håp og
tidligere forståelse av seg selv.
Dette er for mange den første gangen: øyeblikket der noe glipper. Der indre nød ikke lenger
lar seg regulere med vilje alene, og der desperate tanker kan fremstå som løsninger – ikke
fordi de er rasjonelle, men fordi smerten oppleves som uutholdelig.
Noen ganger
Ingen kjenner oss selv så godt som oss selv. Samtidig er verden full av gode råd, og det finnes
alltid noen som mener å vite hva som er den riktige strategien for akkurat vårt problem.
Likevel er det ofte vår egen, selvutviklede strategi vi vender oss mot først. Ikke alltid fordi
den er mest rasjonell, men fordi den føles trygg – og fordi mange bærer på en tanke om at
man ikke vil belaste andre, men heller klare seg selv.
Helt alene starter vi vår egen utredning. Vi søker på selvhjelpssider, leser andres
suksesshistorier og låner metoder som tilsynelatende har fungert for noen andre. Motiverende
ord foran speilet hver morgen, hentet fra en kjent skikkelse som forsikrer oss om at det var
nettopp dette som hjalp ham.
Parallelt intensiveres ofte interesser, trening, arbeid eller sosiale aktiviteter – alt som kan
trekke oppmerksomheten bort fra det som gjør vondt. På kort sikt kan dette fungere. Økt
frekvens gir perioder med senkede skuldre, andre tanker, kanskje et etterlengtet dopaminløft.
På samme måte som verden er full av råd, er den også full av erstatningsvaner. Mange av
disse strategiene gir lindring i perioder, men de løser sjelden det underliggende. Smerten får
fortsette i det skjulte.
Men noen ganger er ikke nok. Ikke fordi man ikke har prøvd, men fordi det man står i, krever
mer enn egen viljestyrke og gode intensjoner. Da kan det oppstå en stille fortvilelse – ikke
dramatisk, men seig. En følelse av å stå fast, av å gjøre «alt riktig» uten at det gir varig
endring.
Det er ofte her tvilen sniker seg inn: Kanskje dette bare er sånn livet er. Kanskje man må lære
seg å leve med det. Og nettopp i dette rommet, mellom håp og resignasjon, blir behovet for
hjelp både tydeligere – og vanskeligere å erkjenne.
Andre, tredje – fjerde gangen
For mange blir møtet med behandlingssystemet i seg selv en ny kilde til fortvilelse. Man har
tatt steget, samlet mot, og forventningene har fått feste. Første time hos den første og beste –
og så ut igjen, ofte like raskt som man kom inn, men mer tom enn før.
Andre gang, kanskje hos samme behandler. Fortsatt blank. Resultatene uteblir, og
frustrasjonen vokser i takt med både de indre og ytre belastningene. Det blir tydelig at den
best skolerte, mest omtalte eller mest kjente ikke nødvendigvis er den som passer best for
akkurat deg.
I mange tilfeller må man bytte behandler. For mange oppleves dette som et nederlag.
Fortvilelsen får nytt fotfeste, og tankene melder seg: Kanskje er jeg vanskelig. Kanskje er det
meg det er noe galt med. Kanskje burde jeg bare gi opp.
De fleste av oss opplever en form for manglende forståelse i de første møtene. Og denne
mangelen skaper avstand. Den forsterker indre forestillinger om at problemene ikke er
alvorlige nok, eller at man ikke formidler dem riktig. Undergravingen fortsetter – stille, men
effektiv.
Spørsmålene melder seg: Er jeg mottakelig for hjelp? Føles alt bare feil? Er jeg i det hele tatt
klar for å stå i smerten sammen med et annet menneske nå? For terapi krever mer enn metode
– det krever relasjon. Kjemi, tillit, og en opplevelse av å bli møtt.
Samtidig vet vi at man ikke gifter seg med den første personen man møter. Det samme gjelder
i terapi. Det krever også noe av den som søker hjelp: mot, tålmodighet og vilje til å prøve
igjen. Å velge en ny behandler for andre, tredje – kanskje fjerde gang – kan føles som for mye
å be om. Likevel er det for mange nettopp dette som må til.
Men hvis metode alene ikke er nok – hva er det egentlig som skaper endring?
Hva skaper endring
«Å hjelpe andre handler ikke om å ta bort smerte, men om å gjøre den mulig å bære og forstå»
Forskning viser at selve terapiformen ofte er sekundær for det totale resultatet – selv om den
kan bidra positivt i noen tilfeller. Primært er det tre faktorer som i seg selv kan stå for opptil
70 % av endringen: sosial støtte, egen motivasjon til endring, og den terapeutiske alliansen
(Comer & Comer, 2022).
For deg som mottaker er det viktig å finne en behandler som kan forstå deg, se deg, akseptere
deg og følge deg inn i dine innerste tanker. Samtidig må behandleren kunne tåle reisen med
deg, og stille kritiske spørsmål om både rasjonelle og irrasjonelle tanker og vaner – på en
måte du kan akseptere og forstå. Forståelse handler ikke om avanserte begreper eller
fagterminologi; endringen skjer når du og behandleren snakker samme språk.
Endringen skjer gradvis, ofte i situasjoner som tidligere har gitt negative erfaringer. Terapi
forutsetter mer enn teknisk kompetanse: behandleren trenger relasjonell kapasitet, evne til
selvregulering og selvinnsikt, samt et etisk ansvar med ydmykhet. Av mottakeren kreves
motivasjon eller håp, villighet til å være i ubehag, og aktiv deltakelse. Sammen utgjør dette
grunnmuren for veien videre for den som trenger hjelp.
Historisk kan terapi forstås som en konkretisering av det moralske idealet om å hjelpe andre –
ikke ved å gi råd eller løsninger, men ved å skape betingelser der mennesker kan endre
forholdet til seg selv, andre og sin egen lidelse.
Hva er galt – og hvor finner jeg den hjelpen jeg trenger
Symptomer kan være mange og varierte: angst, depresjon, traumer, selvkritikk, lav
selvfølelse, utbrenthet, relasjonelle vansker, søvnproblemer eller andre belastende erfaringer.
Det som kjennetegner dem, er ofte at de gjør livet tyngre, vanskeligere å mestre, og gir en
følelse av å stå fast.
Hjelp finnes, men den må tilpasses. Ulike terapiformer kan være mer eller mindre effektive
for ulike symptomer:
- Angst → KAT, EFT
- Depresjon → KAT, psykodynamisk terapi, EFT
- Traumer → EMDR, traumefokusert terapi
- Emosjonell ustabilitet → DAT
- Relasjonelle utfordringer → psykodynamisk terapi, EFT, MBT
I tillegg er primære faktorer som sosial støtte, motivasjon og terapeutisk allianse like viktige
som selve metoden.
Å finne hjelp kan starte hos fastlege, 5029, psykolog, psykiater, helsestasjon eller via
pålitelige informasjonskilder. Det viktigste er å ta skrittet, søke veiledning, og ikke gi opp om
det første møtet ikke fungerer. Hjelp er tilgjengelig – og det er alltid mulig å prøve igjen, med
ny behandler og ny tilnærming.